Ektheten bør kultiveres og utvikles
Fredrikstad nærmer seg sitt 450-årsjubileum med stormskritt, og det kan være grunn til å gjøre seg noen refleksjoner omkring utgangspunktet, nemlig den delen av byen som idag ligger innenfor de grønne voller ved Glommas utløp. Det er ikke mye tilbake som minner om 1567 slik Gamlebyen nå ser ut, bortsett fra at byen stort sett ligger der kong Fredrik og hans råd bestemte at den skulle ligge. Ingen hus finnes fra 1500-tallet og kun et fåtall fra 1600-tallet; langt de fleste av Gamlebyens små og store gårder er bygget fra slutten av 1700-tallet og oppover. Det er altså ikke enkelthusenes høye alder i seg selv som først og fremst gjør Gamlebyen interessant, men Gamlebyen som helhetlig kulturmiljø. Byens skjebne ble for alltid beseglet i 1663, da arbeidet med å befeste byen med vollverk og murer begynte, og som representant for de nordiske festningsbyer er Gamlebyen idag helt enestående.
Bevaringsarbeidet i Gamlebyen har pågått i mange årtier og over mange ulike faser. Før 1930-tallet var bevaring knapt et tema, og Gamlebyens gårder utviklet seg stort sett i takt med tiden ellers. Det som i størst grad virket bevarende den gang var vollverkene, som umuliggjorde enhver reell utvikling i Gamlebyen. Etterhvert som bevaringstanken gjorde seg gjeldende, med den første riksantikvaren, foreningen Gamle Fredrikstads bevaringsplaner og en rekke enkeltindividers iherdige innsats for å ivareta Gamlebyen som kulturminne, lå bevaringsarbeidet på det helt grunnleggende plan. Husmorvinduer og moderne panel skulle vekk, asfalt måtte fjernes fra gatene og elektriske ledninger fant veien ned i bakken. Idag, når Gamlebyen fremstår som vel bevart, ligger utfordringene ikke lenger ved de store linjene, men ved detaljene og i fremdeles å holde igjen en utvikling som lik tyngdekraften utrettelig drar i en retning. I vårt tilfelle drar den fremover: Bevaringsarbeid er på mange måter naturstridig. Den viktigste tiden for bevaring av Gamlebyen er alltid nå. Dét er en utfordring å kommunisere til politikere som er vokst opp med en festningsby som innlært er «Nord-Europas best bevarte» og til gårdeiere som aner lite om hvilket arbeid generasjoner av gårdeiere før dem har lagt ned i husene. Og ikke minst til kommunale saksbehandlere som ved hver enkelt byggesak i Gamlebyen sitter med byens kollektive hukommelse foran seg på skrivebordet, et vedtak unna evig forandring. I en tid der alt tilsynelatende går på skinner og alle er enige om at bevaring er riktig, er det ekstra viktig å definere hva som skal bevares, årvåkent følge med på endringer og bidra til fremdrift i et arbeid som kan oppleves som overflødig.
Arbeidet med en ny reguleringsplan for Gamlebyen er godt igang, og i det foreløpige utkastet som er laget basert på et grundig forarbeid og innspill fra både aktører i Gamlebyen og bevaringsmyndigheter oppleves nok bevaringskravene enda strengere enn dagens situasjon. Dette er nødvendig for å sikre tilstrekkelig hjemmel for å hindre gradvis utskiftning av autentiske materialer til fordel for nye. Den store skrekken for et kulturminne som Gamlebyen er brann. Men en situasjon der stadig mer av Gamlebyen forsvinner lydløst ut i containere vil over tid ha samme effekt som en sakte brann, idet autentisiteten forsvinner og husene som står igjen mer bærer preg av kulisser enn representanter for fortiden. Dette er det viktig å unngå.
Er det umulig å fylle dette sårbare kulturminnet med liv og handel, og er bevaring og turisme naturlige fiender? Svaret på begge spørsmål er naturligvis nei. Bevaring og autentisitet er selve utgangspunktet for liv og turisme i Gamlebyen. For at Gamlebyen skal oppleves som autentisk må også det vi fyller byen med være autentisk, sa forfatteren Lars Ole Klavestad i et foredrag engang. Denne tankegangen bør være dominerende i utviklingen av Gamlebyen som sentrumsområde og kulturminne: Utvikling må skje med bevaring som absolutt viktigste premiss. Med dette som utgangspunkt kan man besvare spørsmål som for eksempel om man i Gamlebyen bør tillate bilkjøring; bilkjøring bør unngås den dagen det ikke lenger er tilrådelig å utsette Gamlebyen for de vibrasjoner som følger av bilkjøring. Dette må være en løpende vurdering.
Gamlebyen er interessant fordi den er ekte. Det er denne ektheten som bør kultiveres og utvikles, både når det kommer til turister som kommer for å oppleve byen, og kunder som vil bruke et mangfold av kvalitetsforretninger innenfor vollene. Slik understøtter bevaring og utvikling hverandre på best mulig måte, og slik kan Gamlebyen være til glede også for fremtidens besøkende.